fredag 29. oktober 2010

Koding og dekoding

De siste par dagene har jeg lest og bearbeidet Carl Fredrik Dons sin artikkel om digital kompetanse som literacy. Der har han med et utsagn fra A. Stables i sin artikkel (Stables 2003). I min frie oversettelse til norsk sier det:
 På den ene siden betyr det å være ”literate” at vi er i stand til å dekode og kode tegnsystemer på en umiddelbar og funksjonell måte. ( Å kunne lese og skrive) På den andre siden betyr det å bli verdsatt i et samfunn som verdsetter literacy.
Sett med en spesialpedagogisk tilnærming sier det noe om hva mangel på kompetanse i lesing og skriving gjør med mennesket. Det å være utestengt fra informasjon og kunnskap en kan skaffe seg gjennom bokstaver og ord er selvfølgelig ikke noe særlig, det kan være direkte fatalt. Det kan stå fareplakater med opplysninger som er livsviktige å få med seg. (Utrygg is… broen er stengt pga skade i brofundamentet… vokt dem for hunden… fortauet er glatt…)

Den andre siden er tap av verdighet. Vi skal ikke så mange årene tilbake i Norge for vi finner eksempler på elever som ble kategorisert som imbesil, retarderte og dumme pga at de ikke kunne lese eller skrive. I vårt samfunn er evnen til å tolke verden gjennom det skrevne ord høyt verdsatt. Tenk på all den teksten en må lese for å klare å tømme postkassa på en vanlig hverdag. Hva er viktig og hva er reklame. Fargerike brosjyrer fra møbelutsalg og Rema 1000 er enkel nok, der er det både kortfattet tekst og bilder, men det er utrolig mange brev som kommer som er litt mindre viktig enn de gir seg ut for. Legemiddelfirmaer og helsereklame tror jeg er de verste. Gjerne med logoer fra Vitus apotek og lignende ”seriøse” overskrifter… Hva er tøys og hva kan det være verd å bruke tid på å avkode?
I spesialundervisningen står begrepet integrering sterkt. Å være en naturlig del av en helhet… I det begrepet ligger ikke bare det at eleven skal få tilrettelegging slik at hun/han kan være sammen med de andre. Det betyr at alle skal få et opplegg som omfatter de behov den enkelte elev har. For hvem er vel den som trenger tilrettelegging best? Et tankeeksperiment: To personer går opp eller ned en lang trapp med flere etasjer. Den ene er seende og den andre blind. Så slukner lyset. Hvem blir mest hjelpeløs? Det er de rammene vi legger som avgjør hvem som får ekstra behov…
Så tilbake til start. Tanken min med dette er at vi må tilrettelegge på en slik måte at alle kan være integrerte deltakere i en felles tilværelse. Fareskiltene er som oftest utstyrt med visuell støtte, med tegning av mann som går gjennom isen, broen er stengt med fysiske stengsler og skremmende bilder av hunder med flerrende gap supplerer teksten på ”vokt dem for hunden”-skiltet. Supplerende og alternative bilder og lyd gjør at mange flere elever kan lære mer og finne sitt potensial. Slik som jenta i 8. klasse i Dons sin artikkel ”Digital kompetanse som literacy. Hun fikk en ny tilværelse på ungdomsskolen da det ble lovlig å utnytte flere av de digitale hjelpemidlene hun hadde erfaring med å bruke i fritiden.
Bilde, lyd, film, musikk, animasjoner … i tillegg til at de gir mulighet for at flere lærer mer, tror jeg at økt motivasjon øker læringstrykket ytterligere for alle. Dette må være gode argumenter for at vi skal konstruere en læringsarena tilrettelagt for alles behov.
Da jeg var i Praha i høstferien var vi innom en flott kinesisk restaurant. Over disken hang følgende plakater. Der hadde i alle fall ikke jeg hatt sjanse til å klare meg uten bilder som større til teksten… selv om jeg kan lese… Om det hadde stått støttetekst på Tsjekkisk ville det sikkert ikke vært til så stor hjelp J
Noen utdrag fra menyen finner du rundt om på siden her.



9 kommentarer:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  2. Hei Bjørg!
    Et fantastisk flott innlegg!!!
    Har vært på lederkonferanse på Stjørdal, der var det lite om digitale verktøy og de utfordringene det gir oss!
    Dette er ikke helt sant, fordi Viktor Norman snakket om utfordringene samfunnet står overfor i de nærmeste årene. Det som jeg festet meg med var at vi, som samfunn, må tenke annerledes nettopp på grunn av den digitale revolusjonen blant annet.
    Jeg fikk tid til å reflektere litt om hva skolen vil bli om 24 år! Det er da våre 1 åringer blir profesjons utøvere!
    Min konklusjon var at vi avskaffer PPT!
    Så bruker vi midlene til å gjøre den vanlige undervisningen bedre, slik som Dons eksempel er en god illustrasjon på.
    Forskning på spesialundervisning viser at i beste fall gjør den ikke skade! I sine tilrådninger er det ikke noe nytt i forhold til det skolen driver med i fra før, det er naturlig ettersom de gir tilrådninger ut fra det skolske.
    De beste resultatene vi har fått, er når det er opplegg som har tatt utgangspunkt i relasjoner og elevers interesser! Elevene har lært seg å lese, selv om ppt hadde sagt at det måtte vi ikke forvente.
    Har også opplevd at Habiliteringstjenesten har utredet elever som dypt psykisk utviklingshemmet. Vi som skole vet at det ikke stemmer, fordi vi ser han i det virkelige livet!
    Dette handler ikke om den enkelte utreders kompetanse, men en systemfeil! Det den enkelte utreder gjør, blir ikke i stor nok grad fulgt opp med andre tester og andre opplysninger.
    I dag blir det stadig opprettet nye stillinger innenfor hjelpesystemet!
    Jeg tror det er på tide at vi tenker på en ny måte, der vi styrker det leddet som er nært det barnet det gjelder, og bygger opp digitale nettverk av praktikere som kan støtte hverandre.
    Norman la fram et regnestykke som sa: i et livslangt perspektiv ville det lønne seg å opprette et tilbud der det er en til en situasjon, hvis den som fikk hjelp kom seg i jobb etter skolen.
    Kanskje er det mesterlærings prinsipper som skal til, sammen med at mesteren er knyttet sammen med andre mestere i et digitalt nettverk.
    Takk Bjørg for at du inspirerte meg!

    SvarSlett
  3. Hei, Bjørg!
    For et tankevekkende innlegg! Det første som slo meg, da jeg begynte å lese her, var at;
    ja, vi har en meget lang tradisjon for å verdsette lesing, skriving og regning, og en meget kort tradisjon for å ikke tenke dårlig om de som ikke mestrer dette.
    Både skolen og samfunnet har vært preget av denne tenkningen i lange tider.

    Når det gjelder den sist ankomne ferdighet, så har ikke den hatt den samme "profilen", verken i skolesystemet eller blant folket. Kanskje har tiden vært for kort til at en slik tenkning har gjort seg gjeldende (nå sier jeg ikke ønsker en tenkning der vi ser på dem som ikke mestrer digitale ferdigheter som "imbesil/dum"), men synes å ane at her har det vært nærmest motsatt tenkning som har rådet; de som har kunnet (det digitale) har blitt sett på og omtalt som "nerdete" (som negativ betegnelse)- og det har vært helt greit å ikke la seg "oppsluke".

    KAH nevnte vel for oss at Sokrates i sin tid var negativ til det skriftlige ord, og nå tenker jeg at vi har/har hatt en stor opinion av Sokrates-er ift. det digitale.

    Nå ser det jo faktisk ut som om vi er i ferd med å snu vår tenkning...
    Etableringen av den 5. ferdighet er heldigvis et faktum, men jeg håper at vi aldri kommer dithen som vi gjorde ift. det å ikke mestre lesing/skriving ("imbesil"/"dum")!

    SvarSlett
  4. Hm, en liten rettelse, før KAH oppdager min blunder; Det var Platon, og ikke Sokrates, som skulle tillegges motstand mot skriftliggjøring av ordet (i alle fall leste jeg akkurat det hos Erstad, 2010).

    SvarSlett
  5. Flott innlegg Bjørg. Eg er redd vi er på veg inn i eit spor kor dei som ikkje behersker den digitale verda i verste fall kan føle seg dum. På eit foreldremøte spurte ein mor om det var no nødvendig å bruka data til bestilling av skulemjølk? Ho fekk passet sitt påskrevet, at det var no ei enkel sak som kven som helst kunne greia. Det var av ein annan foreldre. Ho har fått hjelp av skulen til dette i ettertid. Men eg er redd ho følte seg litt beklemt i situasjonen.

    SvarSlett
  6. Hei Bjørg:-)
    For et skikkelig bra innlegg du har skrevet her:-) Det er tankevekkende å innse hvilke utfordringer elever med lese-og skrivevansker til stadighet møter, og alltid vil møte i livene sine. Bildene du illustrer med er også skikkelig flotte i forhold til teksten din. For hva sier de egentlig?

    SvarSlett
  7. Hei igjen, Bjørg:-)
    Måtte akkurat inn på min egen blogg for å legge til din blogg igjen. Den ramla ut da du hjalp meg med tekniske finesser på fredagen:-)Nå er du på plass igjen:-)
    Tusen takk for hjelpa

    SvarSlett
  8. Dette er viktig, Bjørg! Jeg gikk sjøl pååskolen sammen med idiotforklarte medelever som sikkert bare hadde problemer med å stokke bokstaver slik noen har bestemt at de bør stokkes. For det andre: jeg har spist på restauranter med meny bare på kinesisk. Har aldri følt meg så modig siden!

    For det tredje: takk til Eva for at du rydder mellom Platon og Sokrates. Det VAR Platon som uttrykte sterk skepsis til skriftspråket. Tror jeg kom i skade for å si i en kommetnar at det var Sokrates,og har vært på utkikk etter en passende anledning til å rette opp. Men så er det jo det at Platon i dialogene ofte legger sine ord i munnen på sin læremester, Sokrates. Ikke lett, dette...

    SvarSlett
  9. Glimrende innlegg! Trekker assosiasjoner til den gang jeg fikk reise til Russland, og skulle prøve å lese bl.a. gateskilt- selv om jeg akkurat da hadde en viss peiling på de kyrilliske bokstavene var jeg langt fra lesekyndig!!

    Skal tro hvordan dagens "digitally natives"- "nettgenerasjonen"- ser på oss "gamlinger" som våger og kan så lite (på nett)om det som for dem har blitt en selvfølge?

    SvarSlett