Adopsjon eller innovasjon?

Jeg lurer på om min skole har kommet dit hen at vi har satt strøm på de gamle læremidlene eller om vi i det minste kanskje klarer å adoptere de gode eksemplene vi ser fra andre skoler og kollegaer? Mange av lærerne gjør stadig nye erobringer på IKT-fronten, men hvordan klare å få med neste etappe lærere? Etter hvert har vi tatt i bruk ganske mange pedagogiske program og forskjellige program lærerne må bruke i sin hverdag. Det siste nye er Visma sitt Sampro for skriving av IOP og IP. Noen tar dette på strak arm og føler seg trygge på at verden ikke går mot ragnarok om man trykker feil på en knapp, mens noen ikke tør å "slippe seg utpå"... De som leiker og tør, lærer fort, gapet mellom de trygge og de som ikke er så trygg øker stadig.  Rune Krumsvik skriver i kapittel 3 i boken Skulen og den digitale læringsrevolusjonen om tre grunnferdigheter i digital kompetanse. Jeg mener vi etter hvert har brukt mange ressurser på at alle skal ha den basale IKT-ferdigheten. Det vi jobber mot er at vi skal heve det pedagogisk/didaktiske IKT-skjønnet. Mot at vi skal komme dit at vi lærerne skal få gode metakognitive samtaler om hvordan vi best mulig skal utnytte IKT i læringsarbeidet. Og det viktigste da; hvordan få med de som ofte glir unna slike diskusjoner med unnamanøvrer som "De må øve opp handskrift før de begynner med data", "det er så mye arbeid å tilrettelegge for at alle skal bruke maskinene", "jeg bare må få unna noe arbeid", "mine elever får bruke data når de har gjort ferdig oppgavene"...