I artikkelen ”Om forskellen, der gør en forskel” belyser Kurt Nielsen forskjellene mellom ledelse og skoleledelse. Han skriver at grunnskolen har en hovedoppgave. Det er å opplyse om vår tilværelse. Å gi nye slekter den kunnskap som trengs for å forstå samfunnet, historien vår og vår eksistens i naturen. Det som imidlertid gjør en utfordring er at historien og samfunnet ikke er konstant, men i stadig endring. Så er det vårt lodd å velge på hvilken måte vi skal formidle denne kunnskapen.
”Det politisk normative og det pedagogiske er uløseligt forbundet – forankret i værdier – men værdier kanikke testes for sannhetsverdi. De kan kun være gyldige eller ugyldige og kan opretholdes præcist så længe, de tillægges gyldighet ”
De dominerende ledelsesteoriene verken speiler eller forstår ledelse i et pedagogisk perspektiv. Dannelse, som er vårt hovedbudskap kan ikke måles i markedsøkonomi.
Kvalitet i dannelsen kan ikke måles i økonomi, men man må definere den ut fra andre kriterier. Den er ikke konstant og må speile det politisk normative og pedagogiske som til enhver tid er tillagt gyldighet.
Lite av ledelsesforskningen har fokus på pedagogisk ledelse. Skolen som fenomen er ikke underlagt markedets betingelser og det er dermed vanskelig å definere skoleledelse ut fra tradisjonelle ledelsesteorier.
Med bakgrunn i det samfunnet til enhver tid mener er gyldig, gis det mål for grunnskoleopplæringen. I en formålsrasjonell tankegang tenker man at det med presise målformuleringer utledes hvilke handlinger som er nødvendige for å nå målet. Dette er helt uforenlig med begrepet dannelse. Mens den første ser på mennesket som en tom krukke man kan innhold i er den siste mer den at man hjelper individet med selv å fylle sin krukke best mulig. Nielsen setter spørsmålstegn ved hvordan skolelederen kan orientere mellom disse. Ledelse er en relasjonellaktivitet som forutsetter en sosial situasjon. Man må forholde seg til hverandre som subjekt-subjekt der man tenker at summen av det to klarer ved samarbeid, er mer enn det de samme to klarer ved å arbeide og tenke hver for seg.
Han skriver videre at skoleledelse er en stadig fortolkning. Det er skolelederen som til enhver tid skal fortolke, uten fasit hvilke sannheter som er mest gyldige. Først i ettertid kan man si noe om hvilke fortolkninger som hadde den største overbevisningskraft og dermed gjennomslag. Det er i denne fortolkningen den pedagogiske ledelsen gjør seg mest gjeldende. Den kan ikke gjennomføres med managment, en subjekt/objekt-ledelse, men ledelse gjennom relasjonell aktivitet.
